Kjernen i den sionistiske idéen finnes i Israels uavhengighetserklæring fra mai 1948, som slår fast at: “I Israels land ble det jødiske folket født. Her ble deres åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her etablerte de sin første stat, skapte kulturelle verdier med nasjonal og universal betydning, og ga verden den evige bøkenes bok. Etter å ha blitt sendt i eksil med makt, holdt folket fast ved landet i utlendigheten, og holdt aldri opp med å be om og håpe på tilbakevending til det, og for gjenopprettelse av deres politiske frihet i det.”

 

Den sionistiske idéen er basert på den lange forbindelsen mellom det jødiske folk og landet, en forbindelse som startet for nesten 4000 år siden da Abraham slo seg ned i Kanaans land – senere kjent som Israels land. Sentralt i sionistisk tankegang står tanken om at Israels land er det jødiske folks historiske fødested, og at jødisk liv andre steder er et liv i eksil. Moses Hess, in boken ”Roma og Jerusalem” (1844), uttrykker denne idéen slik:

 

 

Gjennom århundrene i eksil (diapora) hadde jødene beholdt et sterkt og unikt forhold til deres historiske hjemland, og vist dette gjennom religiøse ritualer og litteratur.

Den moderne sionismen oppsto som en aktiv nasjonal bevegelse på 1800-tallet delvis på grunn av den samtidige antisemittismen, som kom på toppen av århundrer med jødeforfølgelser.

 

Gjennom århundrene ble jødene kastet ut av nesten hvert eneste europeisk land – Tyskland, Frankrike, Portugal, Spania, England og Wales. Andre land var fullstendig avstengte for dem, og i de som var åpne for jøder var det ofte strenge restiksjoner og sporadiske forfølgelser. Dette var opplevelser som satte dype spor, spesielt på 1800-tallet da jødene hadde mistet alt håp om grunnleggende forandringer i livene sine, som man hadde håpet ville finne sted i kjølvannet av opplysningstiden i Europa. Det var i et miljø med intens og noen ganger voldelig antisemittisme at jødiske ledere vendte seg til sionismen. Slik ble Moses Hess, rystet av ritualmord-anklager og påfølgende angrep mot jøder i Damaskus (1844), den sosialistiske sionismens far. Leon Pinsker, sjokkert over pogromene 1881-82 som fulgte mordet på Tsar Alexander II, ble leder for Hibbat Zion-bevegelsen. Og Theodor Herzl, som opplevde den antisemittiske kampanjen rundt Dreyfus-saken i 1896 som journalist i Paris, organiserte sionismen som en politisk bevegelse.

 

Den sionistiske bevegelsen tok sikte på å løse ”det jødiske problemet”, problemet til en minoritet, et folk som hadde blitt utsatt for gjentatte pogromer og forfølgelser, et hjemløst folk som ble sett på som fremmede og derfor utsatt for diskriminering uansett hvor de slo seg ned. Løsningen som sionismen la frem var en tilbakevending til jødenes gamle hjemland – Israels land.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                

  Den første sionistkongressen i Basel i 1897. Foto: GPO

De fleste innvandringsbølgene (Aliya) til Israel i moderne tid skjedde etter pogromer og diskriminering av jøder. Den første Aliya kom etter pogromer i Russland på 1880-tallet. Den annen Aliya kom etter Kishinov-pogromene og en rekke massakre i Ukraina og Hvite-Russland rundt århundreskiftet. Den tredje Aliya kom etter nedslaktingen av jøder under den russiske borgerkrigen. Den fjerde Aliya kom etter lovgivning i Polen med mål om å begrense jødisk økonomisk aktivitet. Den femte Aliya besto av tyske og østerrikske jøder som rømte fra nazismen.

 

Etter staten Israels opprettelse i 1948 var masseimmigrasjon også forbundet med forfølgelser: Holocaust-overlevende fra Europa, jøder fra arabiske land som flyktet fra forfølgelser som kom i kjølvannet av opprettelsen av Israel, restene av det jødiske samfunnet i Polen som rømte etter at antisemittismen fikk en oppsving under Gomulka og Muzcar, og jødene i Russland og de tidligere Sovjet-republikkene som fryktet antisemittiske angrep etter Sovjets sammenbrudd. Masseimmigrasjonens historie er sterke bevis for sionismens argumentasjon for en jødisk stat i Israels land, med en jødisk majoritet, som den eneste løsningen på det ”jødiske problemet”.

 

Selv om sionismen i hovedsak var en politisk bevegelse med mål om tilbakevending til det jødiske hjemlandet med frihet, uavhengighet, og sikkerhet for det jødiske folket, bidro den også til en forsterking av den jødiske kulturen. Et viktig element i den nasjonale oppvåkningen var revitaliseringen av det hebraiske språket, som lenge var begrenset til liturgi og litteratur. Hebraisk ble et levende nasjonalt språk til bruk i statsapparatet, det militære, utdanning, forskning, på markedet og i gaten.

 

I likhet med andre nasjonale bevegelser, ble sionismen blandet med andre ideologier. Dette resulterte i ulike strømninger innen sionismen. Kombinasjonen nasjonalisme og liberalisme gav liberal sionisme; kombinasjon med sosialisme gav sosialistisk sionisme; kombinasjon med religiøs tro gav religiøs sionisme; og innflytelse fra europeisk nasjonalisme inspirerte en høyreorientert nasjonalistisk fraksjon. Her har sionismen ikke oppført seg noe annerledes enn andre nasjonalistiske bevegelser, som også inkluderer ulike liberale, tradisjonelle, sosialistiske (venstreorienterte) og konservative (høyreorienterte) holdninger.

 

Flesteparten av sionismens grunnleggere visste at Palestina (Israels land) hadde en arabisk befolkning (selv om det var dem som naivt snakket om “et land uten et folk til et folk uten et land”). Likevel var det kun få som anså den arabiske tilstedeværelsen som et reellt problem med hensyn til å oppfylle sionismens mål. På dette tidspunktet, sent på 1800-tallet, fantes det ingen arabisk nasjonalisme, og den arabiske befolkningen i Palestina var liten og apolitisk. Mange sionistledere trodde at siden det lokale arabiske samfunnet var relativt lite, kunne motsetninger mellom det og de returnerende jødene unngås. De var også overbevist om at utviklingen av landet ville komme begge befolkninger til gode, og slik ville arabernes støtte og samarbeid sikres. Men dette håpet ble ikke oppfylt.

 

I motsetning til de uttalte posisjonene og forventningene som sionistideologene hadde, som søkte å oppnå målene ved fredlige midler og samarbeid, møtte den fornyede jødiske tilstedeværelsen i landet militant arabisk opposisjon. For mange sionister var det vanskelig å forstå og akseptere dybden og intensiteten av denne konflikten, som utviklet seg til å bli en konfrontasjon mellom to folk som begge anså landet som sitt eget. Jødene gjennom deres historiske og spirituelle tilknytning, og araberne gjennom deres århundrer lange nærvær i landet.

 

I årene 1936-47 ble kampen over Israels land mer intens. Den arabiske motstanden ble mer ekstrem i takt med den økende veksten og utviklingen i det jødiske samfunnet. Samtidig anså sionistbevegelsen det som nødvendig å øke immigrasjonen og utvikle landets økonomiske infrastruktur, for å redde så mange jøder som mulig fra nazistenes inferno i Europa.

 

Den uunngåelige konfrontasjonen mellom jødene og araberne førte til at FN anbefalte, den 29. november 1947, å etablere to stater i området vest for Jordan-elven – en jødisk og en arabisk. Jødene aksepterte resolusjonen, mens araberne avviste den.

 

14. mai 1948, i henhold til FNs resolusjon fra november 1947, ble staten Israel opprettet.

Opprettelsen av Staten Israel virkeliggjorde sionismens mål om en internasjonalt anerkjent, juridisk forankret hjem for det jødiske folket i deres historiske hjemland, hvor jødene kunne være trygge fra forfølgelse og istand til å utvikle sine egne liv og identitet.

 

Etter 1948 har sionismen sett det som sin oppgave til fortsatt å oppfordre til "innsamlingen av folket i eksil". Dette har noen ganger ført til at ekstraordinære krefter har blitt satt inn for å redde jødiske samfunn i fare (både fysisk og spirituelt). Sionismen arbeider også mot å bevare enheten og fortsettelsen til det jødiske folket, og fokuserer på Israels sentrale rolle i jødisk liv over alt.

 

Gjennom århundrene har ønsket om gjenopprettelsen av det jødiske folket i Israels Land vært en tråd som har bundet det jødiske folket sammen. Jøder overalt aksepterer sionismen som et grunnleggende prinsipp i jødedommen, støtter Staten Israel som virkeliggjøringen av sionismen, og blir beriket kulturelt, sosialt og åndelig gjennom at Israel - er en del av verdens nasjoner og er et levende, kreativt resultat av den jødiske sjelen.

 

(basert på et kapittel i boken ”Zionism” (1995) av professor Benyamin Neuberger)