Den lange veien hjem 

Flesteparten av jødene ble drevet ut fra Israel for omtrent 2000 år siden, og spredt rundt omkring i land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Ettersom århundrene gikk ble det etablert mange jødiske samfunn i mange forskjellige land. Her opplevde jødene lange perioder med vekst og fremgang, men ble i perioder også utsatt for sterk diskriminering, brutale pogromer, og fullstendig eller delvis utdrivelse. For hver bølge av forfølgelser og vold ble drømmen om tilbakevending styrket, og inspirerte både enkeltmennesker og grupper til å reise tilbake til fedrelandet.

Sionist-bevegelsen, grunnlagt på slutten av 1800-tallet, blåste liv i den eldgamle drømmen om tilbakevendingen til jødenes gamle hjemland etter 2000 år i eksil. Staten Israel nedfelte dette i landets lover, som sier at enhver jøde som ønsker å bosette seg i Israel har anledning til dette.

​Mellom 1989 og 2009 kom 1.274.574 immigranter til Israel, slik vi ser av tabellen under: 

 

Tel Aviv: Feiring på stranden (Foto: Ministry of Tourism)

Et nytt samfunn tar form

Det politiske, økonomiske og kulturelle grunnlaget for Israels jødiske samfunn av idag ble i stor grad formet under det britiske styret (1917-1948). Det jødiske samfunnet i Israel ble ideologisk motivert av sionismen, og utviklet derfor sosiale og politiske institusjoner før staten ble uavhengig, og i alle rekker ble det mobilisert for å sikre at det jødiske samfunnet ble styrket og vokste. Frivillig arbeid utgjorde den politiske ryggraden. Likhetstenking utgjorde det sosiale limet.

Da Israel fikk politisk uavhengighet fulgte en massive bølge av immigranter. Israels jødiske befolkning ble fordoblet fra 650.000 til 1,3 millioner i løpet av de fire første årene (1948-52). Dette endret strukturen og sammensetningen av det israelske samfunnet. Som følge av immigrasjonen kom det israelske samfunnet til å bestå av to hovedgrupper: En majoritet som besto av det etablerte sefardiske samfunnet, «gamle» ashkenazi-immigranter (jøder med europeisk bakgrunn), og overlevende etter Holocaust; og en stor minoritet som besto av nylig ankomne jødiske immigranter fra de muslimske landene i Nord-Afrika og Midtøsten. 

Størsteparten av befolkningen fra før uavhengigheten i 1948 var kjennetegnet av en sterk ideologisk overbevisning, pioner-ånd, og med en demokratisk innstilling. Men mange av jødene som hadde levd i generasjoner i arabiske land var preget av en patriarkalsk sosial organisering, og hadde store vansker med å integrere seg i det israelske samfunnet og i den raskt voksende økonomien.

Mot slutten av 1950-tallet, der de to gruppene bodde side om side så og si uten sosial og kulturell kontakt, begynte jødene med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten å gi uttrykk for frustrasjonen og fremmedgjøringen de følte gjennom protestmarsjer mot regjeringen. På 1960- og 70-tallet begynte de å kreve større deltakelse i politikken, større overføring av ressurser samt iverksetting av tiltak for å minske avstanden mellom dem og de gjennomsnittlige israelerne. I tillegg til spenningene som ble skapt av de ulike befolkningsgruppene i disse årene, måtte det israelske samfunnet også kjempe for økonomisk uavhengighet og kjempe mot angrep fra araberstatene på Israels grenser. Til tross for disse utfordringene viste det seg at det felles grunnlaget bestående av religion, historisk hukommelse og nasjonal jødisk samhørighet var sterkt nok til å holde stand.
 

Etiopiske immigranter ankommer i "Operation Solomon" fra Addis Abeba (Foto: GPO / Ts. Israeli)

Fortsatt tilbakevending

Israel har fortsatt å ta imot nye immigranter i større eller mindre grupper, både fra de frie landene i Vesten og fra områder i krise. Den seneste bølgen av masseimmigrasjon var fra det store jødiske samfunnet i det tidligere Sovjet som kjempet i mange år for retten til å emigrere til Israel. Rundt 100.000 klarte å emigrere på 70-tallet, mens mesteparten  - over 1 million - kom til Israel etter 1989. Blant disse var det mange høyt utdannede spesialister, kjente vitenskapsmenn, og anerkjente kunstnere og musikere. Deres ekspertise og talent bidro betydelig til Israels økonomi, vitenskap, akademia og det kulturelle livet.

Det eldgamle jødiske samfunnet i Etiopia som etter tradisjonen skal ha vært der siden kong Salomos regjeringstid, ble på 1980- og 90-tallet fraktet til Israel i to massive flykampanjer. Det tar tid å tilpasse  50.000 immigrantene fra en afrikansk landbrukskultur til et vestlig industrisamfunn. Men ungdommen er ivrige etter å bli en del av det israelske samfunnet, og dette påskynder integreringen av dette lenge isolerte jødiske samfunnet.

Jerusalem: Hasidiske jøder i et ultraortodokst nabolag (Foto: Ministry of Tourism)

Foto I. Sztulman, Tillatelse av The U. Nahon Museum of Jewish Art

Religiøst mangfold

Fra bibelske tider har jødene vært et folk med en monoteistisk tro, jødedommen. Denne hadde både et religiøst og et nasjonalt aspekt. På 1700-tallet levde de fleste av verdens jøder i Øst-Europa hvor de hadde lite omgang med samfunnene de befant seg i. De tok hånd om sine egne saker internt, i henhold til jødisk lov (Halacha). Denne hadde blitt utviklet og kodifisert av religiøse lærde gjennom mange århundrer.

Nasjonalismens vinder og kampen for utvidete rettigheter for jødene sveipet over 1800-tallets Europa. Hos jødene startet dette en utvikling hvor en mer liberal holdning til utdanning, kultur, filosofi og teologi fikk innpass. Dette skapte grobunn for mange jødiske bevegelser. Noen av disse utviklet i en liberal religiøs retning, mens andre fokuserte på nasjonale og politiske ideologier. Resultatet ble at mange jøder, etterhvert det store flertallet, brøt ut fra ortodoksien og den ortodokse levemåten. Noen forsøkte å integrere seg fullstendig inn i storsamfunnet.

Dagens jødiske samfunn I Israel utgjøres av religiøse og ikke-religiøse jøder, hvor spektret går fra ultraortodokse til de som anser seg selv som totalt sekulære. Men forskjellene mellom dem er ikke entydige. Hvis ortodoksi avgjøres etter hvor strengt man følger jødisk lov forsøker 20% av israelske jøder å etterfølge alle religiøse lover, og 20% følger de ikke. Siden Israel ble opprettet som en jødisk state er shabbat (sabbat; lørdag) og alle jødiske høytider, nasjonale høytider og blir feiret av hele den jødiske delen av befolkningen, i større eller mindre grad.  

Andre indikatorer på grad av religiøsitet kan være prosentandel av foreldre som velger å gi barna sine en religiøst orientert utdanning, eller prosentandelen av velgere som stemmer på religiøse partier i nasjonale valg. Denne statistikken er imidlertid usikker, siden ikke-religiøse foreldre kan skrive barna sine inn på religiøse skoler, og siden mange ortodokse stemmer på ikke-religiøse politiske partier.

Hovedsaklig kan majoriteten av israelerne anses for å være sekulære jøder som lever moderne liv, og som har varierende grad av respekt for og praksis av religiøse regler. Innenfor denne majoriteten er det mange som følger et modifisert  tradisjonelt liv, og noen velger å knytte seg til en av de liberale religiøse retningene.

Innenfor den religiøse minoriteten, som består både av sefardi-jøder (med røtter i land i Midtøsten) og ashkenazi-jøder (med røtter i vestlige land), er det mange som lever religiøst og lar seg regulere av jødisk lov, men som også deltar i landets nasjonale liv. De anser den moderne jødiske staten som et første skritt mot Messias’ komme og forløsningen av det jødiske folket i Israels Land.
Det er også noen av de ultraortodokse jødene som tror at jødisk selvstyre i landet bare kan gjenopprettes etter at Messias har kommet. Disse holder seg strengt til jødisk lov, bor i separate nabolag, har sine egne skoler, bruker tradisjonelle klær, har det tradisjonelle rollemønstret for menn og kvinner, og er bundet av en gjennomregulert livsstil.

Det internjødiske forholdet

Det er ikke noe klart skille mellom religion og stat. En av hovedkonfliktene mellom religiøse og sekulære har vært i hvilken grad Israel bør ivareta sin jødiske religiøse identitet. Det ortodokse lederskapet ønsker å utvide religiøs lovgiving utover saker som angår personlig status (giftermål og skilsmisse), hvor det har eksklusiv juridisk myndighet. Den ikke-religiøse delen anser dette som religiøs tvang og undergraving av statens demokratiske natur. En av de pågående debattene er om hva som kreves for at en person kan defineres som «jøde». Den ortodokse sektoren mener at en jøde er en som er født av en jødisk mor eller som konverterer i henhold til jødisk lov. Sekulære jøder støtter vanligvis en definisjon basert på individets identifisering med jødedommen.

Disse interessekonfliktene har ført til at man forsøker å finne juridiske måter å definere skillelinjen mellom religion og stat på. Til en helhetlig løsning er funnet forholder man seg til en uskreven avtale, Status Quo-avtalen, som ble gjort like før Israel fikk uavhengighet. Denne avtalen sier at ingen grunnleggende endringer skal gjøres når det gjelder religionens status i samfunnet.

Kibbutz: unge arbeidere i daddel-lunden (Fotos: Ministry of Tourism)

Kibbutz: fjøs og unge melkere

Kibbutzen

Kibbutzene fikk en viktig rolle når det gjaldt bosetting, immigrasjon og forsvar allerede før Israel ble opprettet, og i statens tidligste år. Da disse funksjonene ble overført til staten minket samhandlingen mellom kibbutzene og mainstream i Israel. Kibbutzen ble mindre sentral for sosial og institusjonell utvikling, og siden 1970-tallet ble også den politiske kraften mindre. Tidligere hadde kibbutzmedlemmer vært overrepresentert i det politiske livet. Til tross for dette har kibbutzenes andel i nasjonalproduktet fortsatt å  være betydelig større enn proposjonene skulle tilsi.

Dagens kibbutz er er resultat av tre generasjoners arbeid. Grunnleggerne, motivert av en sterk overbevisning og ideologi, formet et samfunn med en unik livsform. Deres barn, født inn i en eksisterende sosial struktur, arbeidet hardt for å befeste det økonomiske, sosiale og administrative grunnlaget for det lille samfunnet sitt. Den nåværende generasjonen, som vokste opp i et veletablert samfunn strever idag for å håndtere nåtidens utfordringer. Idag fokuseres mye av diskusjonen på den framtidige formen for samarbeid og forhold mellom individet og kibbutzsamfunnet, og på innflytelsen som teknologien og kommunikasjonen har for utviklingen i kibbutzen.

Noen frykter at tilpasningen til endringer I samfunnet ellers vil føre til at kibbutzen fjerner seg for mye fra dets opprinnelige prinsipper og verdier. Andre mener at kibbutzens evne til kompromisser og til å tilpasse seg er nøkkelen til dens overlevelse.