Hebraisk

 

Hebraisk er språket som snakkes i Israel. Dette er ganske bemerkelsesverdig om man tenker på at hebraisk ble ansett å være dødt som talespråk for mindre enn hundre år siden. Hebraisk ble omtrent ikke brukt som talespråk rundt år 200 e.Kr., men ble fortsatt brukt av jøder som et ”hellig språk” til bruk i liturgi, filosofi og litteratur. Mot slutten av 1800-tallet ble hebraisk et moderne kulturelt medium, og ble en viktig faktor i den nasjonale bevegelsen som endte opp i politisk sionisme.

 

Det britiske mandatstyret i Palestina anerkjente hebraisk som et offisielt språk, sammen med engelsk og arabisk, etter at det allerede ble brukt i jødiske institusjoner og deres utdanningssystem. Hebraisk presse og litteratur blomstret med nye generasjoner av forfattere og lesere, og idag er det et rikt levende språk. Fra omtrent 8000 ord i bibelsk tid, har det hebraiske vokabularet blitt utvidet til mer enn 120 000 ord. Den formelle lingvistiske utviklingen ledes av det hebraiske språkakademiet.

 

Idag brukes hebraisk i alle kommunikasjonsformer: innenfor økonomi, forsvaret, vitenskap, utdanning, handel, sport og andre områder. Det beste beviset for språkets fremgang kan sees innen litteraturen. Hebraiske forfattere har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, og hebraisk prosa og poesi har blitt oversatt til mange ulike språk.

 

Eliezer Ben-Yehuda (1858-1922) blir kalt ”den moderne hebraiskens far”. Han kom til mandatområdet Palestina i 1881, og begynte å arbeide aktivt for modernisering og gjeninnføring av det hebraiske språket. Han lagde tusenvis av nye ord, grunnla to hebraiske språkblader, og tok initiativ til den hebraiske språkkomitéen (1890). Komitéen ble ansvarlig for utvikling av nye ord og ga språket et moderne preg. Ben Yehuda tilbragte sine siste år på å skrive den første omfattende moderne hebraiske ordboken. Den ble til slutt på 17 bind og fullført i 1959, flere år etter hans død, av hans andre kone og sønn.