Den arabiske avvisningen av delingsplanen var ikke begrenset til kun politiske handlinger. Araberne i det britiske mandatområdet satte i gang en storstilt terrorkampanje mot deres jødiske naboer. Dette ble etterfulgt av forsøket på å invadere Israel av til sammen fem arabiske hærer som ønsket å ødelegge landet etter det hadde erklært uavhengighet 14. mai 1948. Den jødiske befolkningen forsvarte seg mot de uttalte planene til de arabiske regimene om å "kaste jødene på havet". Omkostningene for den nyfødte staten var store: 1% av befolkningen ble drept og ødeleggelsene var betydelige.
Den arabiske befolkningen i mandatområdet led også under resultatet av avvisningen av delingsplanen. Mange var lydige mot lederskapets oppfordring om å flykte, mens andre flyktet etter at de ble berørt av kampene som pågikk. Alle de som ble værende i Israel fikk fullt statsborgerskap med like rettigheter. Men det palestinske flyktningeproblemet ble også skapt. Det har blitt holdt kunstig i live av de arabiske og det palestinske lederskapet inntil idag. Det jødiske flyktningeproblemet ble derimot løst av den nyfødte staten Israel.
Da krigen tok slutt satt Egypt med kontrollen over Gaza-stripen og Jordan annekterte Vestbredden. Ingen av disse fant det passende å etablere en palestinsk stat i områdene de kontrollerte i hele 19 år.
Resolusjon 181 som ble vedtatt av FNs Generalforsamling uttrykte det internasjonale samfunnets støtte til opprettelsen av en jødisk stat. 11. mai 1949 ble
Israel tatt opp som FNs 59. medlem etter godkjennelse av FNs Sikkerhetsråd.
Betydningen av resolusjon 181
Resolusjonen som ble vedtatt av Generalforsamlingen besto av tre grunnleggende elementer som fremdeles har relevans idag:
- Gjennom resolusjon 181 anerkjente det internasjonale samfunn at det jødiske folket fortjener en egen stat, en jødisk stat, i deres historiske hjemland.
- Resolusjonen oppfordret til opprettelse av to stater for to folk - en jødisk og en arabisk - på området mellom Middelhavet og Jordan-elven, som skulle oppfylle de nasjonale ønskene til de to folkene. Dette er også Israels posisjon med hensyn til fredsforhandlinger. Men araberne i det britiske mandatområdet nektet å akseptere en statsdannelse fordi dette innebar nødvendigheten av kompromiss. Idag nekter palestinerne fremdeles å gjøre kompromiss for å få en stat. Da som nå vil ikke en palestinsk stat bli etablert uten at det finnes kompromissvilje og forhandlingsvilje.
- Det faktum at den arabiske befolkningen i mandatområdet avslo å akseptere resolusjon 181 viste at de ikke var interessert i å etablere en egen stat så lenge dette anerkjente eksistensen til en jødisk stat. Kjernen av konflikten er nettopp denne motstanden mot å anerkjenne retten den jødiske staten har til å eksistere i Midtøsten. Enda idag nekter det palestinske lederskapet å anerkjenne Israel som en jødisk stat. Dette forhindrer en løsning på konflikten. Hvis palestinerne hadde valgt kompromissenes vei i 1947 hadde mye lidelse på hver side vært unngått. Det er fremdeles ikke for sent å vende tilbake til direkte forhandlinger - som kan gi en bedre fremtid for begge folkene.