Israels bosettingspolitikk er fokus for lederartikkelen «Israels evige krig», men bosettinger har aldri vært en reell hindring for fred, eller opprettelsen av en palestinsk stat.
Israel kontrollerte ikke Vestbredden eller Gaza før Seksdagerskrigen i 1967, men heller ikke da eksisterte det en palestinsk stat.
Da Israel trakk seg ut av Gaza i 2005, brukte ikke palestinerne muligheten til samfunns- og statsbygging, men valgte å gjøre området til et avfyringsområde for raketter og missiler mot israelsk sivilbefolkning.
Bosettingspolitikkens gyldighet og utførelse er gjenstand for sterk debatt i Israel; men det må være klart at bosettingene ikke er, og har aldri vært, den viktigste eller eneste årsaken til den langvarige konflikten.
I tillegg til flere uriktige påstander, utelater lederartikkelen blant annet det faktum at både i 2000 og 2008 var israelske myndigheter klare til å signere en fredsavtale som innebar en palestinsk stat på grunnlag av 1967-linjene. Både Arafat og Abbas avviste muligheten. Likevel hevdes det at «Israel bærer det fulle ansvaret (…)».
Et av de minst konstruktive bidragene opp gjennom alle disse årene er fraskrivelsen av palestinerens ansvar for sine ugjerninger. Det er en paternalistisk tilnærming som insinuerer at palestinerne ikke kan holdes ansvarlige for sine handlinger, på lik linje med andre individer eller gruppe mennesker.
Ved utelukkende å legge alt ansvaret på Israel og unnlate å ta opp andre sentrale elementer i konflikten annet enn bosettingene, er lederartikkelen et eksempel på slik en destruktiv tilnærming.
Debatten er i altfor liten grad basert på fakta, men preges av et svart/hvitt narrativ der Israel har blitt tildelt skurkerollen, mens palestinerne er ofre uten skyld og ansvar. Fakta og informasjon som ikke støtter opp om den forhåndsbestemte historien utelates, slik som i denne lederkommentaren.