- Dette er utfordrende tider

- Dette er utfordrende tider

  •   Dette skriver ambassadør Naim Araidi på NRK Ytring
  • 12/20/2012
    •    
    ​Israel befinner seg nå mellom de ekstreme gruppene Hamas og Islamsk Jihad som øker i innflytelse og styrke, og en fredsprosess satt på spill av en palestinsk leder som knapt representerer folket, skriver ambassadøren.
  •  
     

    ​Onsdag 19. desember 2012 publiserte NRK Ytring en artikkel av ambassadør Araidi hvor han redegjør for noen av de nye utfordringene Israel står ovenfor:

     

    I løpet av den siste måneden har vi hatt to viktige hendelser i forholdet mellom Israel og palestinerne: Militæroperasjonen i Gaza – rettet mot ekstreme krefter som ønsker å ødelegge Israel – og den palestinske FN-søknaden. Israel befinner seg nå mellom de ekstreme gruppene Hamas og Islamsk Jihad som øker i innflytelse og styrke, og en fredsprosess satt på spill av en palestinsk leder som knapt representerer folket.
     
     
  •  

  • Problemet er ekstremistene

  •  

    ​For å forstå Israels posisjon er det viktig å ta to forhold i betraktning: Behovet for Israel som et nasjonalhjem og en trygg havn for det jødiske folket, og den sårbare posisjonen Israel har i Midtøsten, omringet av fiendtlige grupper som ønsker Israel vekk. Der flesteparten av verdens land prøver å forbedre levestandarden for sin egen befolkning, har Israel fremdeles som førsteprioritet å sikre landets eksistens.

    Jøder og arabere kan leve sammen. Vi har levd i fred før, og vi lever i fred nå – innenfor Israels grenser. Problemet er de ekstremistiske kreftene i regionen som utnytter den israelsk-palestinske konflikten til å angripe selve Israels eksistens, fordi det er en demokratisk stat som gir frihet til sine innbyggere, og som representerer modernitet og vestlige verdier.
     
    Palestinerne lider under fraværet av et fredssøkende og demokratisk lederskap, som kan anerkjenne retten til Israel som en jødisk stat til å leve side om side i fred med en fremtidig palestinsk stat.
     

  • Hamas vil fortsatt ha hele Israel

  •  
    ​I den nåværende situasjonen er de dominerende palestinske rollene besatt av fundamentalistiske organisasjoner, som figurerer på internasjonale terrorlister. Hamas, den største, har etter et blodig kupp styrt Gaza i syv år sammen med Islamsk Jihad, som er nært knyttet til det iranske regimet.
    Slike ekstreme grupper er det største hinderet for fred. Dette fikk vi illustrert atter en gang i talen til den politiske lederen i Hamas, Khaled Meshal, 8. desember 2012. Han uttrykte Hamas’ mål klart og tydelig: Hamas vil ikke anerkjenne Israel. Hamas vil ha «hele Palestina», fra elven til sjøen, Israel inkludert.
     
    Målet skal oppnås gjennom jihad og væpnet motstand. Vi tar dem på alvor. Vi har ingen grunn til å tvile på at de mener det de sier. Den palestinske selvstyremyndighetens (PA) president, Mahmoud Abbas, har ikke fordømt disse uhyggelige utsagnene. Medlemmer av hans eget Fatah-parti var til stede, og beskrev Meshals ord som «veldig positive». Dette gjør oss svært bekymret.
     

  • Et feilgrep å be om observatørstatus

  •  

    ​Abbas selv gjorde et stort feilgrep da han gikk til FNs Generalforsamling for å få observatørstatus. Hvorfor? Først og fremst har PA under Abbas’ lederskap kun kontroll over Vestbredden, ikke over Gaza. Han kan derfor ikke snakke på vegne av alle palestinere. Dessuten har verken PA eller Abbas stor tillit i det palestinske folket.

    For det andre er dette grepet et klart brudd på Oslo-avtalen og på FN-resolusjonene 338 og 242. Disse slår fast at begge parter må være enige før viktige skritt tas av en av dem, samt at konflikten skal løses gjennom direkte forhandlinger mellom partene.
     
    For det tredje er FNs aksept av Abbas’ søknad et signal om at brudd på inngåtte avtaler godkjennes og endog applauderes av verdenssamfunnet. Det signaliserer også at forhandlinger er overflødige som middel til å oppnå et mål.
     

  • Palestinsk side forplikter seg ikke til avtaler

  •  

    ​Israel mener at FN-søknaden viser at den palestinske side ikke lenger forplikter seg til inngåtte avtaler. Gjentatte oppfordringer fra Israel om å vende tilbake til forhandlingsbordet de siste fire årene har vist seg å være nytteløse.

    Hva skal Israel gjøre? Fortsette å forplikte seg til avtaler som palestinerne har gått vekk fra? Hva med de bilaterale prosjektene som er nedtegnet i avtalene, skatteordningen og det formaliserte forholdet mellom Israel og PA?
     
    Tango er for to. Israel er ikke interessert i en soloforestilling etter at partneren har forlatt dansegulvet. Israel må tilpasse seg til en ny realitet der inngåtte avtaler knapt er verdt papiret de er skrevet på. Dette er utfordende tider.
     
    Til slutt vil jeg gjerne få understreke at Israel er forpliktet til en tostatsløsning, hvor den jødiske staten skal ligge side om side med en palestinsk stat. Israel vil være den første til å anerkjenne en palestinsk stat, etter forhandlinger. Dette kan imidlertid bare oppfylles dersom partene sitter ansikt til ansikt, forberedt på smertefulle kompromisser, med mål om en endelig fredsløsning og en bedre fremtid for barna våre.